Ei elv - tre stater

En nettutstilling presentert av Sør-Varanger museum

Pasvikelva kommer fra Inarisjøen i Finland. Vassdraget er bygd ut med sju kraftverk, fire av dem langs den norsk-russiske grensen. De fire kraftverkene ble bygd under den kalde krigen. Da var Russland Sovjetunionen, og forholdet mellom øst og vest var svært kjølig. Norge og Sovjetunionen klarte likevel å samarbeide godt og nært om utbyggingen av Pasvikelva.

Spaserseddel, spasiba! Den siste reise Pasviks Niagara Ola og Igor Boris Gleb Ei elv - tre stater Industri Pasvikelva Kraft i dag Siste foss

Pasvikelva

Pasvikelva danner i dag grensen mellom Norge og Russland. Kilden til elva er den enorme Inarisjøen i Finland. I tillegg er det mange mindre vassdrag som bidrar til floden som renner ut i Bøkfjorden ved Kirkenes. Russland har til sammen fem kraftverk i elva, mens Norge har to.

Kraftverkene i Pasvikelva

Kraftverk Byggeår Middelproduksjon
Kaitakoski 1959 69 GWh
Jäniskoski 1951 208 GWh
Rajakoski 1956 228 GWh
Hestefoss 1970 215 GWh
Skosfoss 1964 258 GWh
Melkefoss 1978 129 GWh
Boris Gleb 1963 272 GWh

Store deler av arbeidet på de russiske kraftverkene Hestefoss og Boris Gleb ble utført av norske entrepenører. Landene har avgitt områder til hverandre i forbindelse med utbyggingen av Pasvikelva. Samarbeidet om utbyggingen foregikk mellom Norge og Sovjetunionen under den kalde krigen. Det produseres 1,4 TWh vannkraft i vassdraget, nok til hele 55 000 husholdninger. Av dette utgjør den norske andelen 387 GWh, tilsvarende 15 000 husholdninger.

Harefoss. En av mange fosser før Pasvikelva ble utbygd. (Foto: Helga Tokle. Sør-Varanger museums samlinger

Pasvikdalen

Pasvikelva flyter i dag rolig som en bred flod gjennom Pasvikdalen. Dalen er ingen dyp elvedal, men vid og bred. Det finnes noen få stryk igjen, mens alt av fosser er bygd ut. Fallet i elva er svært lite. Vaggetem, helt sør i Pasvikdalen, er kun 51,7 meter over havet. Elva er mange steder flere kilometer bred. Grenselinja mellom Norge og Russland følger hovedsaklig djupålen i elva.

Biologisk mangfold

Pasvikvassdraget utgjør livsnerven i det vidstrakte skoglandskapet. Elva, innsjøene og våtmarksområdene utgjør leveområder for et mangfold av fisker, fugler og dyr. Områdene tiltrekker seg en rekke vannfugler som ender, gjess, vadere og sangsvaner, og fungerer som en landingsplass for flere trekkfugler. Vassdraget er svært fiskerikt, og det er et av de mest artsrike på Nordkalotten, med 15 fiskearter. De mest vanlige artene er sik, abbor, gjedde, lagesild, harr og ørret.

Inarijärvi i Finland - Pasvikelvas kilde. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Norsk-russisk grensestolpe på demningen. Skogfoss kraftstasjon i bakgrunnen. (Foto: Pasvik Kraft)

Vannkraftreguleringer

Utbyggingen av vannkraftverk og demningsanlegg har medført en markant endring i vassdragets karakter. Flere fosser og stryk ble utslettet av reguleringene, noe som har bidratt til at bestandene av oter og fossekall har blitt sterkt redusert i hovedvassdraget. I tillegg har reguleringene ført til at innsjølevende arter som sik, abbor og gjedde har tatt over for mer strømlevende arter som harr og ørret.

Livsnerve og bindeledd

Pasvikelva har vært livsnerven og har hatt stor betydning for dalens befolkning gjennom tidene. Elva var viktig som matkilde med sine rike fiskeforekomster. Ferdsel på elva foregikk med elvebåter og ferger, og elvas betydning som ferdselsåre var nok større før veiene og bilene kom. Vinterstid ble det kjørt med rein og hest på elva. I dag dominerer snøscooteren, mens hunder og rein benyttes mest i turistøyemed. På elva ble tømmeret fløtet helt fra Finland til Bøkfjorden da skogsdrifta var en viktig næring.

Fra fri ferdsel til strenge regler

I tiden før Sovjet ble nabo var det fri ferdsel og mange rodde til naboene på andre siden av elva. Kontakten mellom Finland og Norge var god, og folk fant sin kjæreste i nabolandet. I dag er det ikke tillatt å krysse grensen som går i elva. Reglene for ferdsel på elva er regulert gjennom avtaler mellom Norge og Russland. Selv om forholdet mellom Norge og våre naboer i øst har endret seg, er reglene for ferdsel på elva nærmest like strenge som under den kalde krigen. Det finnes kun et offisielt grensepasseringsted mellom Norge og Russland - på Storskog ikke langt fra Elvenes.

Industri

På begynnelsen av 1900-tallet vokste industrien frem i Sør-Varanger ved etableringen av Aktieselskapet Sydvaranger og folketallet økte drastisk de neste tiårene. Industrien trengte mye energi til anleggene og det ble nødvendig å sette i gang vassdragsutbygging. Tårnet Kraftverk og Kobbholm Kraftverk ble bygget. Etter hvert ble linjenettet bygd ut og i 1936 kom det forbindelse opp til Svanvik. Planer om å få til et samarbeid om utbygging av Pasvikvassdraget ble stoppet av andre verdenskrig.

Malmfunn

I 1866 var Tellef Dahll i Nord-Norge for å lage et geologisk kart over området. I Pasvik gjorde han et malmfunn. Funnet var meget jernfattig, og med datidens teknologi kunne man ikke utvinne malmen. Nye oppfinnelser mot slutten av 1800-tallet gjorde utvinning mulig. Grosserer Christian Anker var villig til å satse penger i et foretak.

Aktieselskabet Sydvaranger etableres

I 1906 ble Aktieselskapet Sydvaranger etablert, og selskapet fikk mye å si for utviklingen i Sør-Varanger de neste 90 årene, både økonomisk og kulturelt. Anleggsarbeidet startet i 1907. De første årene var sysselsettingen variabel, blant annet på grunn av svært vanskelige klimatiske forhold. I 1910 kom driften i gang og det var oppgangstider frem mot 1. verdenskrig. I etableringsperioden økte folketallet i Sør-Varanger kraftig, fra 1912 personer i 1900 til 4800 i 1920. Etter 1. verdenskrig sank behovet for jern og i 1925 ble selskapet slått konkurs.

Ny drift ved verket

Driften kom fort i gang igjen etter konkursen. I 1927 startet selskapet på ny opp med ordinær drift. Frem mot midten av 30-tallet slet bedriften før opptrappingen til en ny verdenskrig skapte stor etterspørsel etter jern. Oppgangstider og sterk tysk kapital i bedriften skapte gode forhold for A/S Sydvaranger. Under 2. verdenskrig var selskapet kontrollert av tyskerne og under de alliertes bombing ble anleggene i Kirkenes bombet sønder og sammen.

Kirkenes ved århundreskiftet. På denne tiden var det 1912 innbyggere i Sør-Varanger, en håndfull på selve kirkestedet. (Foto: Ellisiv Wessel, Sør-Varanger museums samling)

Behovet for energi

Under byggingen av A/S Sydvaranger hadde elektrisiteten hatt sitt gjennombrudd og det var klart at anleggene kom til å trenge mye strøm. Det var planer om å bygge ut Pasvikelva for kraftforsyning helt fra starten av, men på grunn av grenseforholdene var dette vanskelig. A/S Sydvaranger sørget derfor for å bygge et eget dampkraftverk og i 1910 sto Dampsentralen ferdig. I begynnelsen greide sentralen å forsyne både anleggene og husene selskapet eide, men det ble tidlig klart at strømforsyningen kom til å bli for liten. Selskapet bestemte seg for å bygge ut et av vassdragene i området.

Vassdragsutbygging

I 1919 satte A/S Sydvaranger i gang med arbeidet med å bygge ut Tårnelvvassdraget for å skaffe energi til sine anlegg. Reguleringen omfattet tre vann og inntaket til Tårnet Kraftverk ble lagt til Rundvatn. Kraftverket var i drift helt frem til 1979 da dammen ved Storvannet brast og vannmassene gjorde stor skade på naturen. Kraftverket ble aldri bygd opp igjen.

På slutten av 20-tallet ble Kobbholm kraftverk bygget i Kobbholmfjord mellom Jarfjord og Grense-Jakobselv.

En del av A/S Sydvarangers anlegg i Kirkenes. ( Foto: Mangor Nilsen, Sør-Varanger museums samling)

Behovet for elektrisitet økte kraftig utover århundret både blant private og innenfor industrien. ( Foto: Ingar Henriksen, Sør-Varanger museum)

Elektrisitet til folket

Folk som bodde i A/S Sydvarangers boliger fikk elektrisk lys tidlig på 1900-tallet, mens resten av befolkningen levde uten innlagt strøm. Kommunen så seg nødt til å kjøpe kraft fra selskapet og linjenettet ble bygd ut. I begynnelsen dekket nettet bare Kirkenes-Bjørnevatnområdet. De som bodde nærmest kraftverket i Tårnet fikk også nyte godt av elektrisiteten. Sandnesområdet ble tilkoblet nettet i 1934 og to år senere ble linjen bygd ut til å dekke Svanvik.

Harefossen før utbygging (foto: Ellisiv Wessel, Sør-Varanger museums samling)

Harefossen Kraftaksjeselskap

Harefossen Kraftaksjeselskap ble dannet i 1939. De gamle planene om å bygge ut Pasvikelva var igjen aktuelle og det ble, i forkant av selskapets etablering, tatt kontakt med både finske og norske myndigheter for å forhandle frem en avtale om å bygge ut Harefossen. Da krigen brøt ut i 1940 ble dette arbeid lagt på is.

Kraftverket i Jäniskoski bygges

Fra 1920 og frem til etter andre verdenskrig var østsiden av Pasvikelva finsk og der var det også behov for kraft. Gruveselskapet Petsamon Nikkeli Oy trengte energi og derfor ble kraftverket i Jäniskoski bygget. Byggeperioden var fra 1938-1942 og dermed var det første kraftverk i Pasvikvassdraget en realitet. Det ble også bygd en dam på Niskakoski for å øke energiutnyttelsen til stasjonen. Pasvikelvas opprinnelse er Enaresjøen som den gang som nå ligger i Finland og det ble klart at det måtte komme et regelverk for reguleringen av sjøen. Dette regelverket ble utarbeidet i 1943.

Inne i Pasvik Timbers produksjonshall (Foto: Olaf Jacobsen, Sør-Varanger museums samling)

Ei elv - tre stater

Et samarbeid om en felles utbygging og utnytting av vannkraften i Pasvikvassdraget er en gammel ide. På grunn av vanskelige grenseforhold ble det ikke gjort noe med disse planene før etter andre verdenskrig. Det spesielle var at samarbeidet tok til midt under den kalde krigen da alt annet sier at et samarbeid mellom øst og vest ikke var mulig. På begge sider av grensen var det et økt behov for energi både innenfor industri og til privat forbruk. Kraftutbyggingene startet på 50-tallet. Syv kraftverk ble bygd i vassdraget i løpet av noen tiår.

Kald krig

Etter den andre verdenskrig gikk verden inn i den kalde krigen. Øst sto mot vest og samarbeid mellom maktpolene var umulig. Etter andre verdenskrig var Petsamo blitt sovjetisk og Pasvikelva er blitt umulig å krysse. Det som før var et bindeledd mellom naboer ble nå stengsel. Storpolitisk maktspill får konsekvenser helt ned på lokalt plan og Sør-Varanger befant seg midt mellom de to supermaktene Sovjet og USA. De gamle planene om en felles utbygging av Pasvikelva så ut til å måtte begraves for godt.

Planene om utbygging tas opp igjen

Etter krigen ønsket både Norge og Sovjet å inngå en avtale om å utnytte vannkraften i Pasvikvassdraget til gjensidig fordel og rettferdig fordeling mellom landene. Sovjet hadde allerede i 1945 til hensikt å bygge ut Skoltefossen ved Boris Gleb, noe som ikke ble noe av med det første. I 1955 tok statsminister Einar Gerhardsen opp disse planene med de sovjetiske myndighetene på sitt besøk i Moskva. En norsk-sovjetisk ekspertkomite utarbeidet en avtale om fordeling av vannkraften i Pasvikelva. Denne avtalen ble undertegnet i 1957.

Gjenreisning og økt behov for energi

De alliertes bombing av Kirkenes på slutten av andre verdenskrig var katastrofal for det lille samfunnet, nærmest all bebyggelse var ødelagt og befolkningen var nødt til å sette i gang med det tunge arbeidet å gjenreise samfunnet. Dampsentralen lå i ruiner etter bombingen slik at kraftforsyningen til befolkningen var minimal. Samtidig med at samfunnet ble gjenreist ble det også vedtatt at A/S Sydvaranger skulle bygges opp igjen. I 1952 sto verkene klare for ny produksjon av jernmalm. Befolkningens og industriens kraftbehov var kraftig økende og tanken om å knytte alle kommunene i østfylket sammen til et kraftforsyningsområde kom opp.

Varanger Kraftlag A/L stiftes

I 1948 ble Varanger Kraftlag A/L stiftet. Tanken var at større og mer kapitalsterke krefter kunne stå for den kraftutbyggingen som skulle komme. I 1953 begynte Varanger Kraftlag å levere strøm til Sør-Varanger, noe som ikke ble godt mottatt blant befolkningen. Innbyggerne hadde hatt elektrisk lys i mange tiår gjennom A/S Sydvarangers dampsentral og den nye sammenslutningen skapte ikke noen forbedringer i strømforsyningen. Selskapet slet med å få til jevn strømforsyning og det ble behov for rasjonering, noe ikke befolkningen var vante med. Enkelte mente seg lurt og at strømforsyningen var blitt verre med Varanger Kraftlag. Frem til 1965 fikk de ansatte ved A/S Sydvaranger sin strøm fra bedriften, men da overtok Varanger Kraftlag også disse.

Fordeling av elva

Finland og Sovjet inngikk allerede i 1947 en avtale om regulering av Enaresjøen. Finland hadde allerede bygd kraftverket i Jäniskoski og senere kom Kaitakoski.

Sovjet fikk, etter avtalen med Norge i 1959, rett til å bygge et kraftverk ved Boris Gleb samt to kraftverk til i den øvre delen av Pasvikelva. Norge fikk til gjengjeld bygge et kraftverk i den midtre delen av elva. Utbyggingen skulle skje gjennom en utbygging av to fosser; Skogfossen og Melkefossen.

Overenskomsten av 1959

I 1959 ble det inngått en overenskomst mellom daværende Sovjetsamveldet, Finland og Norge om regulering av Enaresjøen. Midt under den kalde krigen da verden var styrt av mistenksomhet, atomkappløp og kjølig maktbalanse greide disse tre landene å utarbeide og komme frem til en felles avtale om vannkraftutbygging av Pasvikelva, grenseelva mellom øst og vest. Avtalen har holdt seg helt frem til i dag.

Kraftverkutbyggingen starter

Store deler av Jäniskoski-kraftverket ble ødelagt under tyskernes tilbaketrekking og etter Sovjet og Finlands avtale om overdragelse av anlegget til Sovjet i 1947 ble det satt i gang gjenoppbygging av kraftverket. Dammen i Niskakoski og kraftverket i Jäniskoski ble ferdigstilt i 1950. I 1955 ble det første aggregat i Rajakoski startet og det sovjetiske kraftverket ble tatt i bruk i 1956. Hevoskoski (Hestefoss) sto ferdig i 1970.

Skogfossen var den første norske fossen som ble utbygd og kraftverket ble satt i drift i 1964. Først i 1978 var kraftverket på Melkefoss ferdig og Norge hadde ferdig sin del av kraftavtalen. I løpet av 30 år ble alle fossene i Pasvikelva bygd ut for kraftlevering. To finske, tre russiske og to norske kraftverk måtte til for å forsyne befolkningen og industrien med strøm. I dag leter man etter nye energikilder for å kunne imøtekomme alle parter.

Inarisjøen, Pasvikelvas utspring og grunnlaget for samarbeidet på tvers av grensene om reguleringen av vassdraget til kraftutnyttelse. (Foto: Ingar G. Henriksen, Sør-Varanger museum)
Kraftverket i Rajakoski i Russland ble satt i drift i 1956. (Foto: Pasvik Kraft)
Sovjetisk og finsk grensestolpe (Foto: Grensekommissariatet)

Boris Gleb

Utbyggingen av Boris Gleb skulle bli spesiell i kraftsamarbeidet mellom Norge og Sovjetsamveldet. Kraftverket ble bygd av norske entreprenører som også bygde opp en liten by rundt anlegget. En liten stund i forbindelse med anleggstiden ble Boris Gleb åpnet for publikum uten visumplikt. Ordningen varte ikke lenge da frykten for agentverving og kontakt mellom disse var stor under den kalde krigen.

Avtaleverk

Siden utbyggingen av Pasvikelva ville berøre begge parters områder og i enkelte tilfeller ligge langt inn på den annen parts territorium, ble Norge og Sovjet enige om at begge vederlagsfritt kunne benytte denne grunnen i den grad det var nødvendig for drift og vedlikehold av de fremtidige anleggene. Deler av de sovjetiske anleggene ved kraftverket i Boris Gleb ville ligge inne på norsk område. I 1955 sa sovjetiske myndigheter seg villig til å avstå 40 % av kraften fra verket til Norge.

Norske firma får jobben

Byggingen av anleggene i Boris Gleb startet i 1960 med norske entreprenører, men med sovjetisk generator og turbin. Det norske firmaet Norelektro sto for den tekniske siden av byggingen av selve kraftverket. Dessuten var byggentreprenørene Selmer, Furuholmen og Astrup Aubert med på utbyggingen. Lokale firmaer som Byggmester Ragnar Ulvang, Brød. Zakariassen og andre, bygde boliger, butikk, skole og samfunnshus i Boris Gleb.

Overvåking

De norske arbeiderne ble nøye overvåket fra begge sider under an leggstiden. Det ble utstedt passersedler som skulle gjøre adkomsten fra Norsk side og inn i Sovjet enklere. Passet var et 24-timers pass og innenfor denne tidsfristen måtte arbeideren forlate sovjetisk område. Selve arbeidsprosessen ble også overvåket, det skulle ikke gis muligheter for kontakt mellom nordmenn og russere. KGB-personell fulgte med arbeiderne hele tiden.

Fotografering forbudt

Langs grensen har det alltid vært restriksjoner ved fotografering av varierende grad. Under den kalde krigen var det totalforbud å fotografere over grensen og en stund var det ikke lov å ha fotoapparat inntil 1 km fra grensen. Under utbyggingen var det vanskelig å håndheve fotoforbudet og Grensekommisærene hadde dette oppe til diskusjon. Ved ett tilfelle var det en sovjetisk arbeider som tok bilde av sine kolleger og uheldigvis fikk med litt av Norge i bakgrunnen. I tillegg ble dette bildet publisert i et magasin og dermed skapte episoden diskusjon om det var mulig å lempe litt på forbudet.

Møtested Boris Gleb

Før grensen ble fastsatt i 1826 var Boris Gleb et møtested for mennesker, det gresk-ortodokse kapellet lå på vestsiden av elva og dit kom østsamer fra hele området til gudstjeneste, giftermål og dåp. I kraftutbyggingsperioden ga Sovjet publikum anledning til å besøke et lite område i Boris Gleb uten visumplikt. Her var det bar, hotell og en butikk som solgte billig brennevin og sigaretter. Det fantes ikke pol i Sør-Varanger på den tiden og derfor ble Boris Gleb et ettertraktet sted å reise til. Beliggenheten gjorde det enkelt å reise dit og det var ingen begrensing på hvor mange ganger man kunne dra inn og ut av Sovjet i løpet av et døgn. Det ble til og med anlagt en smuglersti over Skafferhullet til Bjørnevatn. Ordningen skulle vare ett år og Sovjet ville gjerne forlenge den, men Norge sa nei til dette. Grenseovergangen gjorde det enkelt for agenter i sovjetisk tjeneste å komme i kontakt med sine oppdragsgivere og under den kalde krigen var dette noe som måtte forhindres for en hver pris. I 59 dager gikk den norske befolkningen i skytteltrafikk for å nyte godt av de billige varene.

Russestrøm

Det ble inngått en avtale mellom Norge og Sovjet om import av strøm fra Boris Gleb og en kraftlinje ble bygd til Kirkenes. Samkjøringslinja til det sovjetiske kraftnettet ble ferdig i 1971. Dette kraftuttaket fra sovjetisk nett var viktig for norsk beredskap i området, spesielt til Finnmark ble tilknyttet samkjøringsnettet i Nord-Norge i 1974. Strømmen fra Boris Gleb skapte problemer for befolkningen da Norge har høyere krav til frekvens og tidsavvik i strømforsyningen. Folk fikk problemer med elektriske artikler når russestrømmen kom inn. I 1986 ble koplingsanlegget i Boris Gleb bygget om med norsk hjelp og problemene var over.

Laksefisket

Pasvikelva var en lakserik elv, det fantes en egen lakseart her. Når laksen gikk oppover elva for å gyte var det mange som fisket etter den. På Elvenes og opp mot Boris Gleb var det mange små laksehytter som ble benyttet i laksesesongen. Da utbyggingen av Pasvikelva startet var man klar over at laksen kunne forsvinne. I Boris Gleb ble det forsøkt å bygge en laksetrapp men denne fungerte ikke. I dag er det ikke laks i Pasvikelva og ressursgrunnlaget for laksefiskerne forsvant. Man kan ennå se laksehyttene langs elva, men de er ikke i bruk og står utsatt for vær og vind.

Russisk grensemerke 219 ved Boris Gleb (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)
En liten periode var Boris Gleb åpent for publikum. Man trengte ikke visum, bare pass.
Nikita Khrustsjov kom uventet på besøk under byggingen i Boris Gleb. Til venstre: bygningsarbeider Tor Tjønnås (Foto: Ukjent, Sør-Varanger museums samling)
Demningen i Boris Gleb, det gresk-ortodokse kapellet på vestbredden av Pasvikelva. (Foto: Gry Andreassen, Sør-Varanger museum)
Fra baren i Boris Gleb (Foto: Brødrene Edvardsen, Sør-Varanger museums samling)

Passerseddel, spasiba!

I forbindelse med kraftutbyggingene ble det laget spesielle passersedler for de norske arbeiderne som skulle arbeide på sovjetisk side. Disse måtte vises fram ved inn- og utgang fra Sovjet. I tillegg var det KGB-offiserer som fotfulgte arbeiderne for å forhindre at de norske og sovjetiske hadde unødvendig kontakt.

Norske firma i arbeid på sovjetisk jord

Ved kraftverkbyggingene på sovjetisk side var det norske firma sørfra som sto for byggingen. Lokale firma hadde oppdraget med å bygge boliger, forretninger og skoler for Sovjetunionen. Ved Skogfossutbyggingen ble hoveddammen liggende langt inne på sovjetisk jord og de norske arbeiderne måtte reise flere kilpmeter for å komme seg dit. Dette skulle by på problemer for arbeiderne fordi det ikke fantes verken veier eller bruer for å komme seg dit. Derfor var arbeidet med å lage dette det første disse måtte sette i gang med. Bulldosere og andre store maskiner ble trukket over elva på meier vinterstid og ved hjelp av flåter på sommeren.

Kontakten mellom Ola og Igor

Ved Skogfossutbyggingen var ikke det mye kontakt mellom de norske og sovjetiske arbeiderne. Det ble oppfordret til minst mulig kontakt mellom disse fra begge sider. Ved Melkefoss derimot var det litt mer, her kunne de norske arbeiderne ha kontakt med sovjetiske funksjonærer som bodde på området ved anlegget. Dette førte til litt byttehandel mellom disse, nordmennene fikk vodka i bytte mot klær, garn og andre varer det var mangel på i Sovjet. Ved Boris Gleb var det større kontakt mellom folk da publikum kunne komme inn dit uten visum. Her ble det gjort flere forsøk på å verve agenter i baren og samkvemmet ble nøye overvåket av begge sider.

Overvåking

Under byggeprosessen ble det viktig for både norske og sovjetiske myndigheter å ha god kontroll med arbeiderne. Fra norsk side ble alle oppfordret til ikke å ha kontakt med de sovjetiske arbeiderne. Samtidig hadde man KGB-offiserer som fulgte etter de norske entreprenørene. En av de norske sjefene hadde en fra KGB med seg overalt og han snakket flytende svensk. Etter å ha vært i lag i flere uker er det ikke til å unngå at man blir litt kjent med hverandre. En gang nordmannen skulle inn til dammen, møtte han denne offiseren helt tilfeldig og kunne ikke hilse på han siden dette kunne oppfattes som unødvendig kontakt.

Hvem fikk arbeid?

Før de norske arbeiderne skulle jobbe i Sovjet måtte de få sikkerhetsklarering fra norske myndigheter. Det var ikke alle som kunne dra inn på sovjetisk side for å arbeide. Personer med kommunistiske sympatier ble ikke sikkerhetsklarert da det ble betraktet som overhengende fare for spionasje og agentvirksomhet. I ettertid har det kommet frem at forsøk på verving av agenter ble gjort.

Legitimasjon

Det ble utstedt spesielle passersedler i forbindelse med arbeidet på kraftverkene.

Det var hvite passersedler for Skogfoss-kraftverket og blå for Boris Gleb. Arbeiderne som jobbet på Mennikadammen flere kilometer inne på sovjetisk grunn hadde gule kort.

Passerseddel ved Skogfoss Kraftverk (Utlånt av Arne Andersen)
Baksiden av Arne Andersens passerseddel

Ola og Igor

Vannkraftsamarbeidet mellom Norge og Sovjetunionen foregikk i en tid da øst og vest skulte på hverandre med mistenksomme øyne. Etterretning og spionasje var en del av den kalde krigen. Men kontakten mellom norske og sovjetiske myndigheter, norske arbeidere og sovjetiske soldater under utbyggingen av Pasvikelva blir betegnet som god. Ola og Igor klarte dette bra.

Kraftutbygging i grenseland

Når en elv skal bygges ut i Norge kreves det tillatelser fra ulike myndigheter. Dette gjaldt også utbyggingen i Pasvikelva. Men her måtte man også kommunisere med både den norske og sovjetiske grensekommissæren. I tillegg ble grensevakta ved Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) involvert. Politikammeret og overvåkningspolitiet i Kirkenes skulle også ha et ord med i laget.

Styrket vakthold

GSV styrket sitt vakthold langs grensen og politiet var også godt representert. Mye folk og trafikk i grenseområdet førte til en styrking av grenseoppsynet, men det var nok også på grunn av den kalde krigen mellom øst og vest. I budsjettet for utbyggingen ble det satt av fem millioner til grense- og politioppsyn.

Vakttårnet

Det var stor trafikk i grenseområdet under utbyggingen av de fire kraftverkene langs den norsk-sovjetiske grensen. Mange norske arbeidere krysset elva for å jobbe på sovjetisk side. Norske myndigheter ønsket å ha et godt oppsyn med trafikken og aktiviteten ved grenseelva. Utbyggerne Sameiet Skogfoss Kraftverk måtte blant annet dekke utgiftene til lokaler for polititet og Forsvaret. Et ekstra vakttårn ble satt opp. Senere ble det en diskusjon om tårnet skulle selges til Forsvaret. Forsvaret fikk til slutt tårnet, men måtte bekoste flyttingen selv.

Bæretillatelse for fotoapparat

«Fotografering av et naborikes territorium og besittelse eller bruk uten særskilt tillatelse av fotografiapparat under opphold på grenseområde i en avstand av inntil 1000 meter fra riksgrensen». Denne bestemmelsen gjaldt fram til midten av 1960-tallet. Tillatelse til å bære kamera eller ta bilder måtte innhentes hos den norske grensekommissæren. Grensekommissærene i Norge og Sovjet diskuterte forbudet ofte, og etter hvert ble det lempet på reglene. Det var spesielt vanskelig å håndheve forbudet i anleggsperioden.

Hyppig kontakt med Sovjet

Det var hyppige møter mellom den norske og sovjetiske grensekommissæren i byggeperioden. De russiske kraftverkene langs grensen ble i hovedsak bygd av norske firmaer. Mye av arbeidet foregikk i nabolandet Sovjet. Byggingen av de fire kraftverkene førte til stor aktivitet langs den norsk-sovjetiske grensen.

Grensekommissærmøter

Major Oskar Kurthi jobbet i over 30 år på Garnisonen i Sør-Varanger (GSV) og på Grensekommissariatet. - Det var veldig formelt under møtene mellom grensekommissærene. Sakene ble diskutert og dokumenter undertegnet. Men etter at den formelle delen var unnagjort ble det en løsere stemning. Mat kom på bordet, og de gangene møtene ble avholdt i Sovjet kom vodkaen fram. De skjønte ikke helt at vi ikke kunne drikke på russisk vis! Vi var jo på jobb og skulle hjem til familien, forteller Kurthi. På noen møter var både Norge, Finland og Sovjetunionen representert. - Jeg snakker jo litt finsk og fikk brukt språket. Det ble ikke så godt mottatt av russerne. Men det var nok fordi de følte seg litt utenfor, forteller Kurthi.

Etterretning og kald krig

Alt vi så, observerte og fikk inntrykk av ble rapportert. Dette gjaldt jo selvsagt også på russisk side. Det var i en periode med kald krig og begge parter var klar over situasjonen, forteller major Oskar Kurthi. - Jeg har jo alltid vært opptatt av politikk, men det var ikke så mye politikk som ble diskutert i kontakten med den russiske grensevakta. Men jeg husker på begynnelsen av 1980-tallet da en av de russiske offiserene uttrykte misnøye med systemet som tydeligvis ikke fungerte. «Det må skje endringer», sa han. Noen år etter fikk han rett. Gorbatsjov kom til makta og endringene lot ikke vente på seg, forteller Kurthi.

Popov og Barabanov

Ole Sotkajervi fra Stenbakk i Pasvik var en av mange som jobbet i Sovjet under anleggsperioden. - Jeg gjorde noen jobber på russisk side ved Melkefoss, blant anna sprenging av fjell. Vi hadde løytnant Popov sammen med oss hele tida. Han snakka en slags svensk. Han var jo en trivelig kar, han og Barabanov, forteller Sotkajervi. - Vi hadde fått beskjed fra det norske grensepolitiet at vi måtte være forsiktig med hva vi sa. For russen prøvde jo å fiske opplysninger fra oss. Vi gav dem jo ikke nå. Men dem visste jo kor æ bodde!

Rein skutt på sovjetisk side

En gang jeg var på russisk side og jobba, fortalte major Barabanov at de hadde skutt en norsk rein i Sovjet, forteller Ole Sotkajervi. - Barabanov lurte på hvordan dem skulle ordne opp i det. Reineieren, Nils Sotkajærvi, jobba i krana på norsk side. Russen lånte walkie-talkien våres og spurte Nils om det var i orden om han fikk ei kasse vodka som erstatning. Vi flirte godt, men Nils så nok aldri noe til kassa med vodka!

Norsk vakttårn ved Melkefoss i byggeperioden. (Foto: A/S Sydvarangers arkiv)
Opplysningsskilt om fotoforbudet. (Grensekommissariatet)
Utbyggingen av Pasvikelva førte til en styrking av grenseoppsynet. (Finnmarken 13. mars 1958)
Norsk grensevakt patruljerer grensa daglig. Her sammen med skoleelever fra Hesseng. (Foto: Anne Mette Bjørgan, Sør-Varanger Avis)

Pasviks Niagara

Norge og Sovjet ble enig om en utbygging av Pasvikelva på slutten av 1950-tallet. Fossene ble fordelt. Sovjet fikk Boris Gleb i drift. Pasvikdalens mektigste foss, Skogfoss, sto for tur. Skogfoss ble bygd ut uten de store diskusjoner i lokalsamfunnet.

Pasvikoverenskomsten

Overenskomsten fra 18. desember 1957 fordelte Pasvikelva mellom Norge og Sovjet. Denne ble kalt Pasvikoverenskomsten. I dokumentet avstår man også land til hverandre i byggeperioden, partene kunne vederlagsfritt bruke nabolandets område. Norske arbeidere jobbet i et avgrenset område i Sovjet. Deler av dammen ved Skogfoss ligger den dag i vårt naboland i øst. Også i sideløpet Mennikaelven ble det bygget en dam. Denne dammen ligger flere kilometer inn i Russland.

A/S Sydvaranger

A/S Sydvaranger fikk i 1958 tillatelse til å bygge ut Skogfoss. I Stortingsproposisjon nr 124 (1960-61) «Bortleie av Skogfoss i Pasvikelva til A/S Sydvaranger for utbygging av A/S Sydvaranger og Varanger Kraftlag A/L i fellesskap og finansiell medvirkning fra staten» var tittelen på proposisjonen. I dokumentene går det fram at selskapet har vanskelig for å gjennomføre Skogfossutbyggingen uten hjelp eller deltakelse fra Statens side. Selskapet framholder at dette bl.a. skyldes:

  • Nedgang i malmprisen
  • Høyere byggekostnader enn før beregnet
  • Mindre påregnelig primakraft ved Skogfoss Kraftverk enn før antatt
  • Store investeringer til utskifting av utstyr og overgang til underjordisk drift

Et utvalg ble nedsatt for å se på alternative løsninger. Varanger Kraftlag kom med i bildet som en naturlig partner. Også Staten så viktigheten av utbyggingen. A/S Sydvaranger ønsket selv å forsyne sine ansatte arbeidere og funksjonærer - i alt ca. 3 500 mennesker.

Varanger Kraftlag

I Stortingsproposisjonen ble det pekt på at forsyningsområdet Varanger Kraftlag dekte var ca. 2 000 km² større enn Oslo, Akerhus, Vestfold og Østfolds samlede arealer. Området var enormt. Det var naturlig at man gikk inn fra Statens side for å sikre strømleveranser til området. Varanger Kraftlag fikk tilsagn om stønad til delvis dekning av sin del av anleggskostnadene til kraftverk et og overføringslinjer over statsbudsjettene for 1962-64 og eventuelt 1965. A/S Sydvaranger og Varanger Kraftlag dannet selskapet Sameiet Skogfoss Kraftverk.

Industridepartementet

Departementet mente at utbyggingen måtte søkes gjennomført snarest mulig, og pekte på:

  • Det er følelig kraftmangel i Øst-Finnmark med streng strømrasjonering
  • Det er viktig at distriktet blir tilført mer kraft og til rimelige priser, noe som er viktig for næringslivet
  • Utbyggingen er viktig for sysselsettingen i området
  • Det anlegg (Boris Gleb) som bygges for russisk regning i norsk regi nærmer seg slutten. Arbeiderne blir da ledig og kan overføres til Skogfoss

Departementet vurderte at utbyggingen av Skogfoss var viktig i forhold til en tryggere levering av strøm til området og sysselsettingen.

Landområder under vann

Utbyggingen av Skogfoss hadde bred støtte i kommunen og i Pasvikdalen. Billigere og sikker leveranse av strøm ble positivt mottatt. Utbyggingen førte også til mange arbeidsplasser. Oppdemmingen av Skogfoss førte til at flere gårder, jordbruksland, hytteområder kom under vann. Spesielt ble landområdene ved Langvannet berørt. Mange fikk lagt sine gårder under vann. Byggherren Sameiet Skogfoss Kraftverk hadde ved utgangen av 1962 utbetalt nærmere tre millioner kroner i erstatning til de som ble berørt av at vannet steg med nærmere ni meter.

Skogfoss før utbygging. (Foto: Ellisif Wessel. Sør-Varanger museums samlinger)
Skogfoss kraftstasjon. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Reklame for Pasvikdalens «Niagara». (Reise i Finnmark, 1938)
Kraftlinjer ved Skogfoss. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Siste foss

Det ble strid om utbyggingen av Melkefoss. Utbygging av Pasvikelvas siste foss utløste et stort lokalt engasjement med folkemøter, underskriftskampanjer og aksjoner. Noen prøvde seg med sabotasje under utbygging. Lokalbefolkningen ville ikke gi fra seg den siste foss uten kamp.

Hvorfor utbygging?

I 1974 går Sameiet Skogfoss Kraftverk ut med en pressemelding om Melkefoss:

  • Varanger Kraftlag har beregnet at man allerede vinteren 1977/78 vil få kraftmangel i området dersom ikke en ny utbygging foretas.
  • Utbygging av Melkefoss vil trygge nåværende arbeidsplasser og eventuelt nye.
  • Utbyggingen vil kunne skje med minimale ulemper for oppsitterne i området

A/S Sydvaranger og Varanger Kraftlag A/L investerte halvparten hver og kostnadene ble beregnet til 105 millioner. Anleggsdriften kom i gang i juli 1976 med Ingeniør F. Selmer som hovedentrepenør. Etter to år kom anlegget på Melkefoss i gang. Kostnadene kom seg på 130 millioner kroner. Den siste foss var dermed utbygd. Men det skjedde ikke uten kamp og motstand fra lokalbefolkningen.

Kommunestyret i Sør-Varanger gikk inn for utbygging av Melkefoss, men stilte flere krav. (Finnmarken 13. mai 1976)

Utbyggingstillatelse

Overenskomsten av 18. desember 1957 hadde fordelt fossene mellom Norge og Sovjet. Norge fikk den midterste delen av elva og planen var da å bygge ut Skogfoss og Melkefoss samlet. Det ble reist spørsmål om tillatelsen fra 1958 fortsatt var gyldig på 1970-tallet. Norges Vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) sa ja til en separat utbygging av Melkefoss, mens Industridepartementet sa nei fordi samfunnsforhold og spørsmålet om naturvern hadde endret seg. I tillegg mente de at søknaden denne gangen gjaldt Melkefoss. En ny behandling måtte til og 25. juni 1976 vedtok regjeringen at Sameiet Skogfoss Kraftverk skulle bygge ut Melkefoss.

Aksjonen Bevar Melkefoss

En stor del av befolkningen i Pasvikdalen var i mot utbyggingen av den siste fossen i elva. Underskriftskampanjer, folkemøter, avisinnlegg og innspill til politikerne var en del av aksjonen. 1202 underskrifter ble innsamlet i kommunen. Lederen for aksjonen var Olav Beddari, mangeårig rektor ved Skogfoss skole og engasjert i natur- og kulturvernarbeid.

Folkemøter

Aksjonen Bevar Melkefoss arrangerte flere folkemøter i årene før utbyggingen av Melkefoss. På et folkemøte 7. mai 1975 ble en resolusjon vedtatt. Utdrag:

  • Grunnlaget for bosetningen i Pasvikdalen fra de tidligste tider og helt frem til vår tid har vært elven med sine fosser og stryk.
  • Pasvikelven hadde en gang 10 fosser og 5 større stryk. Nå er det bare en foss igjen.
  • I de neddemmede områder er de edle fiskeslag nesten totalt forsvunnet, rovfisker som gjedde og abbor har formert seg faretruende.
  • Melkefossområdet representerer den siste rest av opprinnelig elvenatur i Pasvikdalen
  • Vi mener derfor at Pasvikdalen har ydet nok til kraftforsyningen i fylket, og at denne elvedalen, der naturrikdommene i elven har betydd og fortsatt betyr så mye for befolkningen, nå må slippe å ofre siste rest av uregulert vann. Derfor må Melkefoss reddes.

Aksjonsleder Olav Beddari

For meg var det tre viktige argumenter for å bevare Melkefoss: Naturvern, fiske og bruke Melkefoss innen turisme. Vi ble jo beskyldt for lokalpatriotisme, og for oss var jo selvsagt Pasvikdalen viktig. Vi kjempet for bygda, fortalte lederen for Aksjon Bevar Melkefoss, Olav Beddari. - Hvis man noen gang har hørt bruset fra fossen, kan man kanskje skjønne vår kamp.

Kamp mot overmakta

I ettertid skjønte jeg nok at vår kamp for å bevare den siste foss i dalen var forgjeves. Vi kjempet mot overmakta, og jeg tror at det hele var nok bestemt på forhånd. A/S Sydvaranger var jo en gigant på den tida, og som oftest ble det vel som de ønsket, fortalte Olav Beddari. - Men vi var inspirert av andre som kjempet. Og vi kan i alle fall si at vi ga ikke fossen bort uten kamp!

Lokalpolitikernes rolle

Kommunestyret i Sør-Varanger behandlet utbyggingen av Melkefoss flere ganger i 1975-76 og kravene fra kommunestyret endret seg noe over tid. Lokalpolitikerne stilte en rekke vilkår i forbindelse med utbyggingen av Melkefoss og tilrådde at utbyggingstillatelsen kunne gis dersom:

  • konsesjonsavgiften økte
  • det ble opprettet et kommunalt næringsfond
  • arbeidsplasser knyttet til driften av kraftstasjo nene ble besatt av innbyggere fortrinnsvis fra Pasvikdalen
  • det ble avsatt et fond til framme av innlandsfiske
  • hensynet til naturen ble ivaretatt

Krav om fisketrapper ved Boris Gleb, Melkefoss og Skogfoss ble også stilt. I tillegg ønsket man en utbedring av veien helt fram til Vaggetem. Lokalpolitikerne ønsket at mest mulig skulle komme kommunens og Pasvikdalens befolkning til gode. Det store flertallet, Arbeiderpartiet og Høyre, var for en utbygging.

På oversiden av Melkefoss kraftstasjon. Kanalen ble sprengt ut i fjell. (Foto: Ingar G Henriksen)

Konsesjonen

Ved kongelig resolusjon av 25. juni 1976 ble det bestemt at Sameiet Skogfoss Kraftverk fikk tillatelse til å bygge og drive Melkefoss Kraftverk i samsvar med utredningen og følgende vilkår:

  • Sameiet måtte betale en årlig avgift av kr 7,00 pr. nat.hk til kommunen
  • Anleggenes eier måtte betale 1 000 000 kr til et næringsfond i for bruk i kommunen
  • Fiskeyngel skal settes ut og det må foretas biologiske undersøkelser
  • Landskapsarkitektoniske tiltak må gjennomføres slik at resultatet blir best mulig. Opprydding skal foretas
  • Fortidsminner skal kartlegges
  • Konsesjonæren Sameiet er forpliktet til å erstatte utgiftene til vedlikehold og istandsettelse av offentlige veier, bruer og kaier, hvor disse utgifter blir særlig øket ved anleggsarbeidet

Kommunens krav om laksetrapp ved Boris Gleb er ikke nevnt, og utbedring av veien fram til Melkefoss kunne ikke bekostes av Sameiet, uttalte Industridepartementet i sin innvilgelse av konsesjonen. Sameiet Skogfoss Kraftverk kunne starte arbeidet med utbyggingen av Pasvikelvas siste foss.

Melkefoss juni 2005. Det gamle elveleiet til høyre. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Tømmerfløting ved Melkefoss før krigen. (Foto: Ukjent. Sør-Varanger museums samlinger)
Dammen ved Melkefoss. Russland i bakgrunnen. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Kanalen tar form ved den siste foss. (Foto: Pasvik Krafts arkiv)

Den siste reise

Utbyggingen av Pasvikelva ga mange positive ringvirkninger. Arbeidsplasser, inntekter og en mer sikker strømleveranse. Elva måtte demmes opp og vannet ville stige. For mange i dalen skulle dette få store følger. Østsamenes gravplass på Vaggetem ville komme under vann. Flere gårder måtte forlates som følge av oppdemmingen av elva og utbyggingen av Skogfoss.

Land under vann

Etter at det ble bestemt at den norsk-russiske delen av Pasvikelva skulle utbygges, startet arbeidet med å måle opp hvor elva ville gå. Ved bygging av kraftverk bygges det store demninger slik at man kan samle vannet og regulere vannmengden. Det betyr også at vannet i elva vil stige. I Pasvikelva beregnet man at vannet ville stige opptil ni meter. Store landområder ville da komme under vann.

Gravplassen flyttes

Østsamene hadde levd langs vassdraget i flere århundrer, og deres bruksrett til området ble ofret for statenes grenser og markering av territorium. Gravplassen hadde fått stå i fred fram til slutten av 1950-tallet. Da skulle Pasvikelva neddemmes. Østsamene i Pasvik-siidaen hadde begravd flere av sine døde familiemedlemmer på øya Gravholmen i Pasvikelva. Gravplassen i Vaggetem skulle etter planen havne under vann ved neddemming. Rester etter 31 skoltesamer ble flyttet til kirkegården på 96-høgden.

Den siste reise

Pasvikdalens gamle befolkning fikk ikke hvile i fred på Gravholmen. Restene etter østsamer, som hadde blitt begravd i årene 1500-1900, ble gravd opp og flyttet. Den siste reise for de døde østsamene i Paccevei-siit på Gravholmen var ett faktum. Arbeidet ble ledet av daværende førstekonservator Povl Simonsen, Tromsø museum, somrene 1958 og 1959 på oppdrag fra kraftutbyggerne. Det ble avdekket om lag 6 000 års historie, blant annet ble det funnet redskaper fra Komsa-kulturen og to jakthytter fra for ca. 2 500 år siden.

Gravskikk

Gravene lå i tre lag oppover hverandre. Østsamene flyttet sine bosteder med omtrent 70 års mellomrom. Det øverste laget i jorda forteller om en hedensk tro. I andre og tredje periode følges den ortodokse tro, og etter hvert gravskikken med kiste. Oppå kisten ble det bygget et lite laftet tømmerhus med kors på. I kisten ble det lagt gaver til den avdøde, gjerne en trespade og en øks. Noen var lagt i uthulte trestammer, pulk, komse og en baby er tullet inn i bjørkenever. I et hjørne av kirkegården på kirkegården i Pasvik hviler de. Den siste reise var unnagjort.

Gravholmen kom ikke under vann. Flyttingen av gravplassene skulle vise seg å være unødvendig.

Oppmålingsarbeidet

Birger Erlandsen jobbet sommeren 1956 for Nerdrum Oppmåling. De skulle markere hvor elvevannet ville komme etter neddemming i forbindelse med kraftutbygginga. Vi var 3-4 gjenger som gikk fra Grensefoss til Boris Gleb. Min jobb var å rydde siktegata for nivelleringskikkerten, sånn at de fikk god sikt for hvor neste punkt for den nye elvebredden ville bli, sier Birger. - Jeg rydda skog, og flisguttene satte ned røde pæler. Det var en fin jobb. Flere pasvikdøler var med; blant annet Olav Emanuelsen, Viggo Beddari, Håkon Haakseth og Viggo Paasche, forteller Birger.

Hjemplassen skulle neddemmes

Birgers familie slo seg ned ved Krokvik ved Langvannet (Pitkäjärvi på finsk) ved Pasvikelva på midten av 1930-tallet. Gården ble ryddet og de åtte søsknene gikk sine barnesko ved elvebredden. I 1956 fikk de beskjed om at gården måtte forlates, sammen med sju andre gårder i Langvannsområdet. Jeg tenkte ikke så mye på det da, sier Birger. - Jeg var jo bare 18 år den gangen. Jeg husker at det ikke ble snakket om saken hjemme. De var ikke vant til å klage. Men vi snakker jo om livsverket til mor og far.

Skjønnsmessig vurdering

Det ble foretatt en skjønnsmessig vurdering av eiendommen av en komité, men jeg tror de ble skremt av trusselen om overskjønn. For da kunne jo erstatningssummen bli enda mindre, sier Birger. - I ettertid har jeg tenkt mye på det; hvorfor fikk de ikke mer i erstatning? De fikk beskjed om at de måtte flytte, og den generasjon hadde jo stor respekt for myndighetene. Det var visst ingen som protesterte, sier Birger Erlandsen.

Gårder forlates

Som et resultat av utbyggingen av Boris Gleb og Skogfoss gikk store arealer jordbruksland tapt. Til sammen mistet 52 gårdbrukere dyrket jord. Noen av gårdene ble totalskadd, bygninger ble flyttet og flere slo seg ned andre steder i dalen. De fleste var godt oppe i årene, og gården de hadde bygd opp før krigen ville bli totalskadd på grunn av neddemmingen. Å starte opp på nytt var uaktuelt for de aller fleste.

Østsamenes gravplass med ortodoks kors på kirkegården i Pasvik. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Tekst på gravhuset på kirkegården ved 96-høyda. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Birger Erlandsen og båtfører Per Emanuelsen på tur på Langvannet sommeren 2005. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)
Flere hus og gårder ble rammet av utbyggingen av Skogfoss. (Foto: A/S Sydvarangers arkiv)

Kraft i dag

Kraftsamarbeidet mellom Norge og Russland eksisterer fortsatt. Kraftselskap i Norge kjøper kraft fra Russland og det samarbeides om andre energiprosjekt. Det er årlige møter mellom representanter fra vannkraftmyndighetene i begge land. Forvaltningen av vassdraget skjer i samarbeid mellom de tre naboene Norge, Russland og Finland.

Samarbeid med Russland

Samarbeidet med Russland og tidligere Sovjetunionen har eksistert siden slutten av 1950-tallet. Allerede på 1960-tallet kjøpte Norge «russerstrøm» fra kraftverket i Boris Gleb. I dag er samarbeidet videreutviklet og omfatter også arbeid med vindkraft på russisk side. Den kalde krigen som utviklet seg mellom øst og vest etter andre verdenskrig, endret ikke på det gode forholdet mellom kraftaktørene på norsk og russisk side av elva.

Strøm fra Russland

Russland har bidratt til å sikre strømforsyningen i Øst-Finnmark i flere tiår, og et godt og konstruktivt samarbeid har således vært nødvendig og interessant for både Kolenergo og Varanger Kraft. Samarbeidet har i stor grad bidratt til felles forståelse for moderne energi- og miljøsamarbeid, forteller administrerende direktør i Varanger Kraft, Tor Arne Pedersen.

Stolpe ved Melkefoss. Elektrisiteten skal fram. (Foto: Ingar G Henriksen, Sør-Varanger museum)

Prosjekt ROSELNOR

Barentsregionen er et meget interessant område for fornybar energiproduksjon som vann- og vindkraft. - Prosjektet ROSELNOR tar blant annet sikte på å øke verdiskapningen i Pasvikvassdraget. Prosjektet har skapt et positivt samarbeid og økt åpenhet mellom de russiske, norske og finske parter, forteller Tor Arne Pedersen. - Fokus i prosjektet er et bedre miljø for området rundt Inari, samt den forretningsmessige produksjonen av kraft i vassdraget.

Miljøet rundt Inarisjøen

Utbyggingen av Pasvikelva førte til store endringer rundt Inarisjøen. - Økt kapasitet og bedre regulering skal bidra til å redusere faren for flom- og erosjonskaderskader i området rundt Inarisjøen, forteller Varanger Krafts Tor Arne Pedersen. I tillegg reduseres flomtap og en øker produksjonen vinterstid. I prinsippet har man sett på mulighetene til å begrense flomtoppene om våren i Inarisjøen og Pasvikvassdraget ved å øke tappingen tidlig på vinteren,

Vindkraft

Videre har Varanger Kraft utvidet sitt samarbeid med Kolenergo om utvikling av vindkraft på Kola. Samarbeidet er en utvidelse av ROSELNOR prosjektet, og ser på mulighetene for vindkraft i området rundt Teriberka på Kolahalvøya.

Skjermbilde av Pasvikvassdraget. Her kan de ansatte ved Pasvik Kraft følge produksjonen av kraft. (Utlånt av Varanger Kraft)

Inntekter for Sør-Varanger kommune

Kommunen mottar årlig ca. 1,2 millioner kroner i konsesjonsavgifter, som fordeles mellom et generelt næringsfond og et primærnæringsfond i forholdet 2:1.

Fra disse fondene brukes det meste som investeringsstøtte til privat næringsliv, fortrinnsvis som etableringsstøtte. De siste årene har en del vært gitt som driftstilskudd i næringsrettede institusjoner som kommunen har satset på; turistinformasjon, markedsføring og oppstart av Kirkenes Næringshage.

Konsesjonskraft

Fra 2004 blir kommunen også tildelt konsesjonskraft; til eget bruk eller til eventuelt salg. - Det er foreløpig uklart hvilke inntekter dette vil gi, men det er helt klart at dette vil ha betydning for kommuneøkonomien, sier ordfører Tone Hatle (H) høsten 2005.

Kommunens andel av utbyttet fra Varanger Kraft var 6,2 millioner kroner i 2005.

Vann. (Foto: Pasvik Kraft)