Pasvikelva

Folket i Pasvikdalen har gjennom tidene høstet av Pasvikelva og områdene rundt. Området har vært en møteplass for ulike folkegrupper; samer, finner, russere og nordmenn. Ulike kulturer har møttes og utviklet seg gjennom tidene. Folk har lært av hverandre og dratt nytte av hverandres erfaringer. Mange av tradisjonene er holdt ved like og er videreført inn i et moderne samfunn.

I Pasvikelva er rik på fisk og fisk har alltid vært viktig for folket langs elva. Sik og gjedde har vært en viktig del av matfatet. Garnfiske, sommer som vinter, betydde mye for alle folkegrupper som bodde i Pasvikdalen. Pasviklaksen var berømt allerede på 1800-tallet da engelske laksefiskere tok turen nordover. Laks på over 20 kilo var vanlig ved Skoltefossen. Mange driver med sportsfiske i dag, og er du heldig kan du få ørreter på 10 kilo, og enda større gjedder.

Fisk som mat

De fleste fiskeartene i Pasvikelva er gode matfisker. Sik, gjedde og abbor har vært servert på mange middagsbord. Noen foretrekker lake som er en torskefisk. Saltet lakerogn er visstnok en delikatesse. Pasvikelvas konge, ørreten, er kanskje den mest populære fisken i dag. Men snakker man med den eldre garde står gjedda og siken svært høyt i kurs. Gjedda er anvendelig og kan steikes som filet, eller spes ut og bli de deiligste gjeddekaker. Abboren smaker nok best som sprøstekt filet, gjerne fritert.

Den kanskje viktigste matfisken gjennom tidene er siken. Den er anvendelig til det meste. Kokt lettsaltet sik er meget godt. Stekt eller grillet sik smaker fortreffelig. Speket, eller saltet sik, påstås å være bedre enn både ørret og laks. Skulle du ha lyst til å prøve ut sikens fortreffelighet, kan speket sik være en god begynnelse. Du trenger følgende:

• en pen sik, gjerne rundt kiloet
• grovsalt
• litt sukker

Sløy fisken og fileter, men la skinnet være på. Skrap skjellet bort. Ha en liten neve grovsalt i bunnen av en bolle (og bittelitt sukker). Legg fileten med skinnet ned. Fordel en halv neve salt oppå, og litt sukker. La siken godgjøre seg i underkant av et døgn. Skyll fisken, og la den hvile og tørke litt. Skjær tynne skiver og legg det på grovt brød. Ha gjerne rå løk, hel rød pepper og en liten kvast dill oppå. Lykke til!

Abbor

Abbor er en av de dominerende fiskeartene i innsjøene i Pasvik, og man kan fiske abbor på opptil 1,5 kg! Abboren er en rovfisk og spiser alt fra bunndyr til fisk, til og med egne artsfrender. Næringskjeden til rovfisker som abbor kan være innfløkt, og i Vaggatem ble det fisket en abbor som hadde spist en gjedde, som igjen hadde spist en abbor!

Vannkraft og fisk

Vannkraftreguleringene har ødelagt flere av gyte og oppvekstområdene til ørreten, noe som har medført en kraftig nedgang i bestanden. For å kompensere for de negative effektene setter Pasvik Kraft ut 5000 ørret i elva hvert år. I et prøvefiske utført av Norges fiskerihøyskole utgjorde den utsatte ørreten over 80 % av ørretfangstene i nedre del av Pasvik. Andelen av villfisk var litt høyere i øvre del av vassdraget, noe som kan tyde på at gytemulighetene er bedre der.

Den viktigste matfisk

Siken har gjennom tidene vært den viktigste matfisken for folk i Pasvik, men det er kanskje ukjent for de fleste at det fins det to ulike former av sik i vassdraget. Planktonsiken lever ute i de åpne vannmassene og blir sjelden større enn 100 g. Bunnsiken kan derimot bli opptil 4 kg. Den lever inne ved strandsonen hvor den livnærer seg av bunndyr som innsektlarver, snegler og muslinger.

Fiske med Aage Beddari

Pasvikelva er kjent for sin store ørret, og i elva kan man fiske ørreter på opptil 10 kg. Undersøkelser av Norges fiskerihøgskole har vist at både den ville og den utsatte ørreten har en enorm vekst. I juni 2004 ble 1000 av de utsatte fiskene merket med et nr, og ved gjenfangst i september 2005 hadde noen av ørretene vokst opptil 1,6 kg! På bildet ser vi Karl Øystein Gjelland fra Norges Fiskerihøgskole. (Foto: Ingrid Jensvoll, Svanhovd miljøsenter)

Gjedda er den største rovfisken i Pasvik, og det er ikke uvanlig å få gjedder på opptil 14 kg. Den lever inne ved strandsonen av innsjøene hvor den hovedsakelig spiser andre fisker, men gjedda er en alteter og i magen har man funnet alt ifra bisamrotter til andunger. På bildet ser vi Erling Beddari. (Foto: Per-Arne Amundsen, Norges fiskerihøgskole)

Lagesild er en ny art i Pasvikvassdraget. I løpet av få år har den blitt en dominerende art med stor innvirkning, på blant annet planktonsiken og ørreten, i vassdraget. Lagesilda er en attraktiv matfisk for ørreten, og i en mage fra en ørret på 5 kg har det blitt funnet 63 lagesild! For planktonsiken er lagesilda en kraftig konkurrent om matfatet. De to artene kan til forveksling ligne litt på hverandre, men man kan skille dem fra hverandre ved at lagesilda er underbitt. (Foto: Karl Øystein Gjelland, Norges fiskerihøgskole)

Garn og ruser har vært brukt og brukes for å fange fisken i elva. Enda er fisken i elva viktig for lokalbefolkningen. Mange holder på tradisjonen med å utnytte elvas fiskerikdom til mat. Speket sik, gjeddekaker og sprøstekt abbor er delikatesser på mange bord. (Foto: Anne Mette Bjørgan, Sør-Varanger Avis)

Einar og Helge Strømme med en solid laksefangst tatt på Elvenes 3. august 1946, ikke langt fra utløpet av Pasvikelva. Pasviklaksen var berømt for sin høye gjennomsnittsstørrelse. Den var bredere og kortere enn laks i andre vassdrag. Laksen gikk visstnok helt til Harefoss før utbyggingen av elvas nedre del tok til på slutten av 1950-tallet. (Foto utlånt av Helge Strømme)

Lakefiske på Pasvikelva. Elever fra Svanvik Folkehøgskole prøver fiskelykken en mørk og kald vinterkveld. Laken regnes av mange som en delikatesse. (Foto: Jonas Endre Karlsbakk, Sør-Varanger Avis)

Isfiskekonkurranse på Loken ved Pasvikelva. Et populært tiltak når sola begynner å varme. (Foto: Anne Mette Bjørgan, Sør-Varanger Avis)

Fiskehytte ved Holmfoss på 1930-tallet. Pasvikelvas stryk og fosser var kjent for storørret og mange sportsfiskere har funnet veien til elva. Allerede på slutten av 1800-tallet kom engelske sportsfiskere til elva for å ta storlaksen i de nedre deler av elva. (Foto: Rolf Celius. Sør-Varanger museums samlinger)

Nøter på Inarisjøen. Fiske har vært viktig for folket ved den store innsjøen. Før reguleringen av innsjøen i forbindelse med kraft, var den årlige fangsten beregnet til 250 000 kg. Nå ligger den årlige fangsten på omtrent 150 000 kg. Den største ørreten som er tatt veide 15,1 kilo. (Foto: Hanna Ylitalo, Metsähallitus)

Previous Next

Bruk av rein og reindrift har lange tradisjoner i Pasvikdalen. Reinen var viktig som transportmiddel for alle folkegrupper. Langt ut på 1900-tallet var skikken med gårdsrein levende. Mange gårder hadde noen få dyr. I dag er det større enheter med flere dyr, men mange familier er fortsatt knyttet til reindrifta.

Reindriftsloven

I 1978 kom reindriftsloven som regulerer dagens samiske reindrift i Norge. Reindriften er delt inn i distrikter. I Pasvik er det ett distrikt som driver reindrift, distrikt 5A/5C. Reineierne ble delt inn i driftsenheter. I dag er det til sammen 5 driftsenheter i Pasvik.

Driftsenheter

Hver driftsenhet omfatter flere personer innenfor en familie som er tilknyttet reindriften. I Sør-Varanger forøvrig er det i tillegg to distrikter, i Jarfjord og Neiden/Bugøyfjord. En god del av reineierne i Pasvik er med i Norske Reindriftssamers Landsforbund, som er en fagforening for reindriftsutøvere.

Økonomisk grunnlag

Bare et fåtall kan leve utelukkende av reindrift, som regel bare driftsenhetsinnehaver. Det er prosentvis flest menn som er driftsenhetsinnehavere i Norge i dag, men det er en stor del kvinner som er aktive i daglig reindrift. Som i resten av landet tvinges en stor del av ungdommen ut i jobber utenfor reindrifta, av økonomiske årsaker.

Teknologi

Foruten skuteren er reineierne også avhengig av annet moderne utstyr for å drive reindrift i dag.

En lasso må man alltid ha tilgjengelig, og det er viktig å ha en lasso tilpasset årstid og behov. En som er dyktig til å kaste lasso er høyt aktet i reindriftsmiljø. Kikkert og kniv klarer man seg heller ikke uten. Noen har testet bruk av GPS, som kan være et nyttig navigasjonsverktøy.

Beitegrunnlag

I Pasvikdalen er det forholdsvis gode beiter sammenlignet med andre steder i Finnmark. Driften går meget godt, det er god tilvekst av kalver og godt slakteuttak, på tross av rovdyr som jerv, ulv, ørn og til dels bjørn. Reinen er i godt hold. Dette man kan lese av totalregnskapet for reindrift som man finner hos reindriftsadministrasjonen i Norge.

Over grensen

Det hender at rein går over elva på isen om vinteren. Når det skjer har reineierne mulighet til å hente dem tilbake. Reinbeitedistriktet har en avtale med grensekommissariatet, som gjør at de ved behov og etter avtale, kan kjøre over grensa med skuter å hente dyrene tilbake. Slik var det også under den kalde krigen.

Håndverk

I Pasvikdalen har reindrifta holdt vedlike håndtverkstradisjonene som er knyttet til reindrift. Det har vært kontinuitet i overføringen av kunnskap mellom generasjonene. Blant annet syes skaller, lukkaer og det veves bånd enda den dag i dag. Det brukes lokale mønstre fra Sør-Varanger, og de nære relasjonene til Inari vises godt i mønstrene.

Utdanning

Noen av ungdommen fra reinbeitedistriktet i Pasvik gjennomført på reindriftslinja på videregående skole. Det er mer og mer papirarbeid og byråkratisk arbeide knyttet til reindrift. Utdanningen kan være en hjelp til å holde seg oppdatert på den moderne tids krav i den daglige drifta.

Gunnar Olsen bruker ljå på høyonna. I sommerhalvåret er gjetinga mer sporadisk. Man bruker tid på andre typer reindriftsarbeide som reparasjoner på gjerder og anlegg. Om sommeren foregår slåttearbeid, for å sanke inn høy til vinterforing. (Foto: Mette Hallen)

Stian Beddari i reinskogen. I vinterhalvåret kjører reindriftsutøverne daglig til flokken for å gjete. Flokken er spredd i småparter i øvre Pasvik. Reinen får elvesnelle og tørrhøy som tilleggsfor i perioder. (Foto: Mette Hallen)

Foring vinterstid. Ved å fore reinsdyra med tørrhøy, i perioder vinterstid, blir flokken tammere. Foring forebygger dessuten sultkriser, ved at reinens fordøyelses system er vant til høy, og at flokken er vant til å bli foret. (Foto: Mette Hallen)

Nadja, vestsibirsk Lajka. Gjeterhundene er reingjeternes gode venn, arbeidskompis, og nyttige verktøy i den daglige drifta. Det vanligste er ulike blandingsraser med kombinasjoner av viktige egenskaper. Et godt eksempel er blanding av lapphund kombinert med andre raser. (Foto: Mette Hallen)

Reinsamling i Biekana. Flokken er samlet i reingjerde på høsten for merking og slakteuttak. Reinsamlingene kalles lokalt for bugælus, og har tradisjonelt vært en begivenhet som samlet store deler av lokalbefolkningen i Pasvikdalen. Slakterein selges til oppkjøpere, og hentes med dyretransportbiler. Reineierne tar ut nisterein. (Foto: Mette Hallen)

Anja Beddari gjør klar utstyr til kjørerein. Noen reineiere driver med temming av kjørerein. Det er en kunst å plukke ut de best egnede dyrene. Arbeidet foregår over lang tid, og det krever tålmodighet og kunnskaper om dyret. Kunsten å temme rein overføres fra generasjon til generasjon. Kjørereinene er viktig for flokken og gjeterne. (Foto: Mette Hallen)

Hans Kalliainen på skjefteslåtta. I september sanker reineierne elvesnelle, eller skjeftegress. Det er en gresstype som vokser i Pasvikelva og er meget gunstig som reinsdyrfor. Dette gjøres på dugnad for alle medlemmene i reinbeitedistriktet. Gresset tørkes om høsten og benyttes om vinteren. (Foto: Mette Hallen)

Utvelgelse av rein. (Foto: Mette Hallen)

Reinsamling. (Foto: Mette Hallen)

Previous Next

Jordbruket i Pasvikdalen har lange tradisjoner. På 1800-tallet slår finner og nordmenn seg ned i den frodige dalen. Utmark ble ryddet og jordbruket var og er en viktig næring for mange i dalen.

Nybrottsland

På midten av 1800-tallet flyttet mange finner og nordmenn til området. De aller fleste etablerte seg med gårdsbruk kombinert med andre næringer som fiske, høsting og reindrift i liten skala. Flyttingen til området fortsatte, mange barn ble født og i 1900 bor over 200 mennesker langs elva og i Langfjorddalen. Flere ga likevel opp forsøket med å bryte landet og forlot dalen.

Moderne jordbruk

Oppover Pasvikdalen finnes det idag flere gårdsbruk. Dagens gårder er større, moderne og varierte. Det drives med kyr, gris, hest og i tillegg dyrkes jorda. Det taes opp poteter, gulrøtter og diverse andre grønnsaker i et bredt utvalg. Flere gartneri finnes, og noen dyrker urter og har småskalaproduksjon av krydder.

Pasvikdalen er rik på furuskog. Skogdrifta var viktig for mange i dalen og har lange tradisjoner. Før krigen var Pasvik Timber og Elvenes sagbruk store bedrifter. Verning av områder har vært med på å redusere omfanget av skogdrifta.

Skogdrift

Mange av Pasvikdalens eldre befolkning har jobbet i skogen. Hardt arbeid med handsager og øks, akkordarbeid og slit inne i skogen. Det var arbeidslag med kokker og de bodde i tømmerkoier. Rein og hest ble brukt til å frakte tømmeret. Sommerstid var det enkelte steder tømmerrenner som førte tømmeret ned til Pasvikelva. I dag er det få som jobber i skogen. Noen henter ut brensel til eget bruk og for salg. Andre driver med lafting av hytter, sauna og stabbur. Tradisjonene er i ferd med å dø ut.

Urskog

I Øvre Pasvik Nasjonalpark finner vi Norges største gjenværende urskog. Urskogen i Pasvik er en nordvestlig utstikker av verdens største sammenhengende barskogbelte, den Sibirske Taigaen. Taiga betyr rett og slett skog på Jakutisk, og skogen er preget av dype furuskoger, med innslag av lavlandsbjørk, vanlig bjørk, og sibirgran. Skogen har fått utvikle seg fritt, uten store menneskelige inngrep. Tusenvis av år med høststormer og skogbranner har skapt en variert skog med store aldersforskjeller, og mange trær er flere hundre år gamle.

Naturvern

Verning av områder har skapt engasjement lokalt. Naturverninteresser har kjempet for vern, mens andre mener Pasvik har bidratt nok til vern av naturen. Noen hevder at vern har vært med på å ødelegge grunnlaget for skogdrifta.

Sagbruk og høvleri

I mellomkrigstida var det stor aktivitet innenfor sagbruk og salg av tømmer og brensel. De største bedriftene var Elvenes sagbruk ved utløpet av Pasvikelva og Pasvik Timber ved Jakobsnes noen kilometer ut i Bøkfjorden hadde på det meste 250 stykker i arbeid. Mange båter fra kontinentet tok veien nordover. Mye av tømmeret ble fløtet fra de dype finske skoger. Både Statens sagbruk og høvleri og Pasvik Timber slet med inntjeningen helt fram til begynnelsen av 2. verdenskrig. Pasvik Timber ble bombet av tyske bombefly juni 1940 og brant opp. Elvenesbruket ble ødelagt under tyskernes tilbaketrekking i 1944.

Elvenes sagbruk

Pasviks befolkning var svært engasjert i utbygginga av Melkefoss. På samme tid kom saken om Elvenes sagbruk opp. Kongelig resolusjon fra 1972 fastslo at sagbruk og høvleri skulle legges til Pasvikdalen. Fire år etter antydet landbruksministeren noe annet. Dette skapte uro i dalen og en folkemøter ble avholdt. Møteleder Steen Wikan uttalte: - Vi finner oss ikke lenger i å bli utnyttet på samme måte som et u-land. Vi er ikke interessert i kun å levere råvarer som andre videreforedler.

Pasvikdalen er rik på ressurser. Elva har alltid vært fiskerik. I skogen er det et rikt dyreliv og bær finnes det mye av. Folket i dalen har alltid høstet av naturen. Lokalbefolkningen setter pris på nærheten til naturen.

Bruk av naturen

Pasvikdalen har vært og er rik på ressurser. Før høstet folk mer av naturen enn i dag. Naturen var viktig for folk som kilde til mat. Fisken i elva, innsjøer og sideelver ga mat på bordet. I de store øde områdene var også fangst viktig for mange familier. Snarefangst på rype og hare var vanlig. Bæra i skog og på myr ble plukket i tønnevis. Multebæra kunne gi ekstra inntekter til familiene.

Rekreasjon

Området mellom Finland i vest og Russland i vest er svært stort. Pasvikdalen er et populært sted for de som ønsker å nyte naturen. Lokalbefolkningen i Pasvik benytter området til høsting eller rekreasjon. Det er mange hytter i området og folk fra hele kommunen bruker området. Få kommuner har så mange hytter i forhold til folketall som Sør-Varanger. I Pasvik er det mange hytter langs elva og veien.

Jakt og fiske

Pasvikdalen er et populært område for jegere. Det er store områder å jakte i. Rype- og storfuglbestanden varierer fra år til år, men mange er bekymret for at trykket blir for stort. Skal du jakte i området bør du være kjent. Pasvikskogen er lunefull selv for lokalbefolkningen. Landskapet er småkupert og ikke alltid like oversiktlig.

Pasvikelva med sine mange fiskearter er populær blant sports- og hobbyfiskere. Kanalene ved kraftverkene Melkefoss og Skogfoss er ofte besøkt av ivrige ørretfiskere. Mange Pasvikdøler bruker elvebåt i jakten på storørreten. Noen bruker garn for å sikre vinterfisken.

Pasvikbær. Det er store områder med multemyrer i Pasvikdalen. Den modnes tidligere enn bæra i fjordstrøkene. Multebæra i Pasvik er som oftest klar for å havne i bærspannet fra siste uka i juli og utover. (Foto: Ingar G Henriksen)

Svein Runar Ingebrigtsen med storfugl. Jakttrykket i enkelte områder har økt de siste årene. Mange er bekymret for storfuglbestanden. (Foto: Elin Magga)

Hundekjøring har blitt mer og mer populært. (Foto: Tor Sandø, Sør-Varanger Avis)

Pasvikskog. (Foto: Mette Hallen)

Vintersol. (Foto: Tor Sandø, Sør-Varanger Avis)

Bålstekte pølser hører med på tur. (Foto: Mette Hallen)

Garnfiske på vinteren er for tøffinger. (Foto: Mette Hallen)

Bjørnevarsel. Skrivet fra Fylkesmannens miljøvernavdeling gikk ut til alle husstander i Sør-Varanger.

Previous Next

Pasvikelva var den viktigste ferdselsåra før veien ble bygd på norsk side og fossene ble demmet opp. Folk benyttet båt, rein og hest helt fram til midten av 1900-tallet. Veien gjennom Pasvikdalen ble ferdig på 1930-tallet.

Internasjonal skolevei

Barna i Pasvik gikk på skolen på Strand internat. For de som bodde i Øvre Pasvik var skoleveien på omtrent åtte mil. Elevene var 6-8 uker på internatet. Veinettet ble ikke skikkelig utbygd på norsk side før slutten av 1930-tallet. Før det var det båt på elva, rein eller hest som transportmiddel. Mange måtte også gå. Da Finland var nabo i øst ble skoleveien lettere, finnene hadde bygd Ishavsveien. Elevene i Øvre Pasvik ble skysset over elva til Finland. Så tok de bussen i Finland til Salmijärvi. Deretter måtte de gå ned til elva før de fikk skyss eller tok ferga til Svanvik på norsk side. Ikke mange har hatt skoleveien innom et annet land!

Veibygging

Bygging av veien gjennom Pasvikdalen hadde flere formål. På 1930-tallet ønsket staten at nye gårder skulle etableres i grenseområdet. Veinettet var dårlig utbygd, og veien stoppet ved Svanvik. På finsk side var man knyttet til kontinentet. Myndighetene i Norge var til tider skeptisk til den nære kontakten til Finland. En vei gjennom hele dalen på norsk side ville gjøre forholdene bedre for de som ønsket å slå seg ned i den øvre delen av Pasvikdalen. I dag kan man kjøre bil helt til Nyrud helt sør i dalen.

Trallebaner

Den gang det var fosser i Pasvikelva var det nødvendig å bygge trallebaner. Trallebaner var jernbaneskinner som gikk langs de fossene og strykene som ikke kunne forseres med båt. De var helt nødvendig for ferdselen langs elva. Folk måtte gå av båten og gjerne hjelpe til med å dra båten forbi foss og stryk.

Ferdsel på elva

Folket langs Pasvikelva brukte elva til fiske transport. Fram til Sovjetunionen ble nabo etter 2. verdenskrig var det vanlig å ta seg en tur til naboene på andre siden. Handel foregikk, folk besøkte hverandre, festet sammen og noen rodde over for å fri til sin utvalgte.

Ferge og lokalbåt

Da Finland var nabo i øst gikk det ferge over til Salmijärvi. Biler, hester og varer ble transportert mellom Norge og Finland. I tillegg gikk det rutebåt mellom Svanvik og Langvannet sør for Skogfoss.

Regulert ferdsel

Alle som skal ferdes med båt på Pasvikelva må ha registrert båten hos Grensekommissariatet i Kirkenes. Der får man utdelt skilt med nummer og norsk flagg på. Krysser du grensa i elva kan du risikere å bli bøtelagt. Grensevakta følger nøye med. Hvis du er på fisketur på elva, kan den næmeste båten være russisk. Men skal du fiske, må du være norsk statsborger!

Vinterstid

Snøskuteren er populær i området. Det er over 400 km merkede skuterløyper i Sør-Varanger. Du kan kjøre på Pasvikelva store deler av vinteren, enkelte steder bare noen meter fra Russland. Hundekjøring er også blitt populært blant lokalbefolkningen og turister.

Sør-Varanger er et religiøst grenseland i møtet mellom gammel naturreligion, russisk-ortodoks og lutheransk tro.

Naturreligion

Samenes gamle religion bygget på en animistisk livstolkning der menneskets og naturens væren var nært forbundet ved at alt liv er besjelet. Det var viktig å holde seg inne med maktene i naturen, og ved hellige seidesteiner ble det ofret for god lykke. I likhet med andre nordlige folkegrupper hadde religionen en sjamanistisk form der noaiden var den religiøse lederen. Noaiden formidlet kontakt med åndeverdenen.

I dagens Sør-Varanger finnes det to samiske grupper, østsamer og nordsamer. Østsamene har bebodd området lengst. Nordsamene er etterkommere av de samene som kom til området fra midten av 1700-tallet. Noen av disse var sjøsamer, flyttsamer, eller reindriftssamer, og kom fra den nordligste og østligste delen av det nordsamiske området, rundt Tana og Varanger. De to gruppene hadde forskjellig språk, men kunne likevel forstå hverandre. Den største forskjellen gikk på religiøsitet; sjøsamene var lutheranere og østsamene russisk-ortodokse.

Russisk-ortodoks

Østsamene kom i kontakt med kristendommen gjennom den katolske kirke i tiden før reformasjonen, og via den ortodokse kirke i Russland. På 1500-tallet kom østsamene inn under russisk kirkeordning og rettsstyre. Ifølge sagnet kristnet den russiske munken Trifon østsamene og bygde opp st. Georgs kapell i Neiden og kapellet i Boris Gleb.

Pasviksamene var et religiøst folk, og overholdt den russisk-ortodokse kirkens ritualer i den grad det lot seg gjøre. Fortsatt holdes det messe i St. Georgs kapell i Neiden.

• St. Georgs kapell. Norges minste kirkebygg ligger i skoltebyen, den gamle fellesjorda til østsamene i Neiden. Den Hellige Trifon fikk bygget det lille gudshuset, som ble viet til St. Georg, i 1565.

• Boris Gleb. Rett over grensa, på russisk side, ligger Boris Gleb. Man har klare indikasjoner på at det har bodd folk i dette området i alle fall fra 1400-tallet. Den hellige Trifon reiste et kapell her i 1565 som stod til i 1944 da det ble brent. I 1874 ble det reist en ny kirke som står der den dag i dag.

• Trifonhula. Trifon er østsamenes apostel, han som kristnet og døpte samene på Kola. Tradisjonen forteller at Trifon rensket hele området ved Holmengrå for trollpakk og sjøorm som hindret at båtene fikk reise det farlige havstykket som omgir øya. På tilbaketur gjorde Trifon en andaktsstund i hula, som siden ble et hellig sted.

Lutheransk

Bare sporadiske kristningstiltak ble utført blant samene før begynnelsen av 1700-tallet da presten Thomas von Westen gjorde flere store misjonsreiser til de samiske områdene. Samemisjonen førte til et avgjørende kontinuitetsbrudd i en århundrelang samisk religiøs tradisjon som ble henvist til å leve i det skjulte, hvis den da ikke ble glemt. I motsetning til de russisk-ortodokse østsamene, ble nordsamene lutheranere. I 1862 fikk lutheranere i kommunen sin første egne kirke da Sør-Varanger kirke ble innviet.

Kirker som grensemarkører

Fra politisk hold ble viktigheten av å markere norsk suverenitet ofte påpekt. Her var kirke og skole viktige samarbeidspartnere. I Sør-Varanger er det reist tre kirkebygg som ikke bare skal dekke kirkelige behov, men også være åndelig og fysisk grensevern mot nordøst.

• Kong Oscar IIs kapell ble vigslet i 1869 og var resultat av det direkte behovet for grensevern. Etter grenseoppgangen i 1826 ble de nye grenselinjene dårlig respektert, blant annet av russiske fiskere. Valget om å befeste område med en svært synlig lutheransk kirke kom ved erkjennelsen av at den russiske befolkningen var svært religiøs. I 1873 var Kong Oscar på reise i Finnmark og kapellet fikk hans navn.

• Neiden kapell som sto ferdig i 1902 markerte, med sin stavkirkelignende stil, norsk statsmakt i området som tidligere var samisk og som ble innlemmet i Norge først i 1826. Bakgrunnen for byggingen var både bygdefolkets krav om bedre kirkelige forhold og som et ledd i myndighetenes fornorskningspolitikk.

• Svanvik kapell ble vigslet i 1934. Med sin sjeldne utforming i rundtømmer fra stedet, ble kapellet reist som følge av lokalt initiativ, men også av grensepolitiske årsaker. Østsiden av Pasvikelva ble finsk i 1920 og redselen for at Finland skulle legge alle de finsktalende områdene inn under et «Stor-Finland» var medvirkende årsak i bestrebelsene med å gjøre Sør-Varanger så norsk som mulig.

Strand internat

Opprettelsen av internatskoler var et tiltak i prosessen med å gjøre Finnmark til et homogent norsk område. I Sør-Varanger bodde folk spredt og det var derfor vanskelig å opprettholde fast skole i hver krets. Strand internat i Langfjorddalen ble reist i 1905 og var en kombinasjon mellom skole og kirke. Av mangel på kirke i nærområdet ble et av klasserommene innredet til kirkelige formål. Like ved internatet ble det også anlagt en kirkegård.

Læstadianismen

Presten i Karesuando, Lars Levi Læstadius (1800-61) satt i gang en vekkelsesbølge som kom til å bre seg over store deler av Norge og Sverige, og over størstedelen av Finland. For Læstadius var kampen mot alkohol en svært sentral sak. Han kjempet også mot alle former for unødvendig stas og prakt som han mente bidro til å trekke menneskets oppmerksomhet bort fra Gud. I Sør-Varanger konsentrerte vekkelsen seg til å begynne med rundt Bugøyfjord og Bugøynes, men bredte seg raskt videre. Rundt 1885 var de fleste av den finske og den samiske befolkningen kommet med i bevegelsen, mens den norske befolkningen i stor grad holdt fast ved den norske kirken.

Pasvikdalen har opp gjennom historien vært møteplass for ulike kulturer og folkegrupper. Tradisjoner har smeltet sammen og utviklet seg gjennom tidene. I dag er det mange ulike tilbud for alle aldersgrupper.

Kulturliv og tradisjoner

Pasvikdalen er en møteplass for ulike kulturer. Folket har lært av hverandre og dratt nytte av hverandres kunnskap. Mange tradisjoner er videreført og videreutviklet. Råvarer som fisk, kjøtt og bær brukes i nye varianter samtidig som den gamle kunnskapen ligger i bunnen. Bruk av skinn fra rein, ku, sau og fisk har lange tradisjoner.

Folket i dalen har utnyttet de ressursene som naturen gir. Håndverkstradisjoner fra norsk, nordsamisk, finsk og østsamisk kultur ivaretas av husflidslag og enkeltpersoner. Pasvikdalens røtter kommer tydelig til syne dersom du tar turen til kulturdager eller julemesser.

Skolene er viktig som kulturbærere og interessen for lokalhistorie er stor. Mange av ungene lærer finsk og samisk på skolen. Kontakten med naboene Russland og Finland ivaretas gjennom ulike samarbeidsprosjekter.

Østenfor Finland og vestenfor Russland ligger bjørnens rike - Pasvik. Her i møtepunktet mellom de tre landene krysser dyrene grensene stort sett som de vil. I Pasvikdalen finner man den største bjørnebestanden i Norge og sjeldne arter som ikke fins i resten av landet.

Villmarka og rovdyra

Pasvik utgjør en liten del av enorme villmarksområder, som strekker seg inn i Finland og Russland, og her kan man treffe på alle de fire store rovdyrene: bjørn, ulv, gaupe og jerv. Bjørnestammen hører hjemme i alle de tre landene, men Pasvikdalen har en fast bestand og det er ofte flere binner som yngler her. Gaupa trives best lengre ut mot kysten, mens ulven kommer inn som streifdyr fra nabolandene. Jerven var tidligere truet av jakt og fangst, men i de senere årene har bestanden vært økende.

Elgen og bjørnen

På begynnelsen av 1900-tallet var elgen et sjeldent dyr å se i Pasviks skoger, og først i 1924 ble den første kjente elgen ble skutt i Sør-Varanger i nyere tid. I dag er elgbestanden tallrik, og om våren er den en viktig matkilde for bjørnen. Spesielt under snøsmeltingen, når skaren er så sterk at bjørnen flyter oppå og elgen går i gjennom, har bjørnen en fordel overfor svake kalver og drektige elgkyr.

Et ytterpunkt for utbredelse

Elgbestanden i Pasvik er en av verdens nordligste, og for mange arter er dette den nordlige grensen for utbredelsen. Det er en liten bestand av rådyr her, men klimaet er helt på grensen av det rådyrene kan tåle. I dette området fins det også arter som møter sin vestlige grense. Mårhunden er en slik art, og den finner man sjelden lengre vest i Norge.

Urskogen i Pasvik

Urskogen i Pasvik er den siste store urskogen i Norge, og en nordvestlig utstikker av verdens største sammenhengende barskogbelte, den Sibirske Taigaen. Urskogen har fått utvikle seg fritt og har i stor grad vært vernet mot menneskelig inngrep. Tusenvis av år med høststormer og skogbranner har skapt en variert skog med store aldersforskjeller, og mange a v trærne er flere hundre år gamle.

Fuglene i urskogen

De gamle og døde trærne er reirplass og spisskammers for mange urskogens fugler. Tretåspetten finner favorittmaten sin, barkebiller, i døde furutrær, mens tiuren har spillplassen sin i den gamle furuskogen. Noen ugler legger gjerne redet sitt i naturlige hulrom i gamle trær. Haukugla er den mest vanlige ugla i skogen, mens lappugla er den mest eksotiske.

Smågnagernes rolle

Smågnagere, som rødmus og gråsidemus, er et yndet byttedyr for uglene og flere av skogens rovdyr og rovfugler. Smågnagere formerer seg raskt, og kan derfor opptre i ekstremt store mengder. Tettheten av smågnagerne svinger, og i Pasvik er det en smågnagertopp omtrent hvert femte år. Rypebestanden blir ofte stor i år med mange smågnagere, dette er fordi færre rypekyllinger blir offer for rovfugl og rovdyr. I år med få smågnagere blir derimot presset på rypekyllingene mye hardere.

Bisamrotta

Bisamrotte er en ny art i Pasvikvassdraget. Den ble satt ut i Finland og Russland på begynnelsen av 1900-tallet, og i løpet av 70-tallet spredte den seg videre til Sør-Varanger. Bisamrotte er ikke en rotte som navnet tilsier, men en smågnager. Indianerne kalte den for «beverens lillebror» og de to er ikke ulike, bisamrotta er imidlertid mye mindre og halen dens er flatklemt fra siden.

Bjørnen forbereder seg på å gå i hi for vinteren idet det første store snøfallet har lagt seg. Den går i hi for å unngå en årstid der det kan være vanskelig å finne mat. Bjørnen kan bli i hiet sitt i 5-7 måneder og binna føder ungene sine der. Ungene er forbausende små idet de blir født; 300-500 g tunge og rundt 25 cm lange. Når våren kommer og det blir lettere å finne mat, kommer bjørnene ut av hiet. Før bjørneungene igjen går i hi utpå senhøsten, har de lagt på seg opptil 30 kg! (Foto: Steinar Wikan, Svanhovd miljøsenter)

Kartlegging av bjørnebestanden i Pasvik foregår gjennom sporing og synsobservasjoner, i tilegg har man begynt å se nærmere på bjørnebæsjen. Svanhovd miljøsenter har latt seg inspirere av metodene til kriminaletterforskere og tatt i bruk DNA-analyser. DNA fra bjørn finnes i bæsjen, og analyse av arvestoffet avslører identitet, slektskap og kjønn. Metoden gir et godt innblikk i hvor mange bjørner som oppholder seg i Pasvik. (Foto: Paul Aspholm, Svanhovd miljøsenter)

Elgbestanden i Pasvik er spesiell. En del av dyrene har årlige vandringer hvor de krysser grensen mellom Norge og Russland, disse elgene kalles gjerne "trekkelg" eller "russelg". Trekkelgen foretrekker de gode sommerbeitene på østsiden av Pasvikelva, mellom det russiske sperregjerdet og grensen. Vinterbeitet er bedre inne i furuskogen på norsk side, hvor den spiser bar og bark av furu. (Foto: Steinar Wikan, Svanhovd miljøsenter)

Lavskrike er en nysgjerrig fugl, som med sitt tillitsfulle vesen ofte er et hyggelig bekjentskap for turgåere i området. Den dukker ofte opp på lydløse vinger og kan være påfallende taus, når lavskrika gir lyd fra seg er låten lavmælt med en mjauende klang. (Foto: Morten Günther, Svanhovd miljøsenter)

Gråsidemus er den vanligste smågnageren i Pasvik og den kan forplante seg i et forrykende tempo. Den kan bli kjønnsmoden når den er ca 3 uker, og etter et svangerskap på 3 uker kan de få opptil 5-6 unger. Ofte blir hunnen drektig rett etter at hun har født, slik at hun kan få frem neste kull mens hun ammer. En gråsidemus kan dermed etterlate seg tusenvis med etterkommere i løpet av en sesong. (Foto: Ragnar Våga Pedersen, Svanhovd miljøsenter)

Storfuglen, tiur og røy, er nært knyttet til den eldre furuskogen i Pasvik, og om vinteren utgjør furubar og furuskudd en stor del av kosten. Dette er ganske næringsfattig kost, og for å få i seg nok næring bruker storfuglen mye av dagen til spising. I kalde perioder holder den seg i ro store deler av døgnet, og hvis temperaturen blir ekstremt lav kan den til og med la være å spise. (Foto: Steinar Wikan, Svanhovd miljøsenter)

Denne lille hareungen ligger helt i ro og trykker for å unngå å bli sett. Om vinteren skifter haren til hvit kamuflasjedrakt, noe som gjør det vanskelig for rovdyr og rovfugler å få øye på den mot den hvite snøen. (Foto: Morten Günther, Svanhovd miljøsenter)

Lappugla er en av verdens største ugler. Den er sjelden, men sees oftere i Pasvik enn i resten av Norge. Den er likevel en sporadisk gjest, noen år forekommer den flere steder i dalen og andre år er den helt fraværende. Lappugla har en nomadisk livsførsel, der den streifer rundt på leiting etter områder hvor det er godt med smågnagere. (Foto: Steinar Wikan, Svanhovd miljøsenter)

Rådyr er et nytt tilskudd til dyrelivet i Pasvik, og de har kommet inn langs kysten fra vest. Vinteren 2005 oppholdt det seg en liten flokk på 6 dyr i dalen, en bukk, en kalv og fire hunner. Pasvik ligger helt opp mot nordgrensen for rådyrenes utbredelsesområde. Vinteren her kan være hard for dyrene og derfor får de ofte en liten håndsrekning til å overleve, ved at de blir foret. (Foto: Steinar Wikan, Svanhovd miljøsenter)

Previous Next